«De siste kjærtegn» av Kjersti Anfinnsen

Morsom, liten perle av en roman om en pensjonert kvinnelig hjertekirurg som ennå håper å finne kjærligheten

Birgitte Solheim er en pensjonert og renommert hjertekirurg som bor alene i Paris. Som gammel og ensom har hun god tid til å betrakte omgivelsene og reflektere over sitt eget liv. Hun valgte en krevende karriere i et mannsdominert miljø og prioriterte bort å skaffe seg sin egen familie. Hun er bisk og noe mistroisk, har kun kontakt med sin søster i Norge via videosamtaler og tilbringer ellers mye av tida for seg selv. Fra kjøkkenvinduet i leiligheten og kafeer i Paris observerer hun omgivelsene med skalpell-skarpt og humoristisk blikk. Til tross for høy alder og tilhørende skrantende helse, har hun ikke gitt opp å møte kjærligheten.

Hun mimrer tilbake til da hun var yngre:
«En gang var jeg pen. En gang hadde jeg slanke ben. En gang hadde jeg så kvasse kommentarer at hvem som helst ville snakke med meg. En gang flørtet jeg med David Attenborough. Rett og slett.» Det er som i diktet «Det er den draumen» av Olav H. Hauge. Om at noe vidunderlig skal skje, når Birgitte tenker: «Det finnes få tegn til at noe fint skal kunne komme til å hende meg i løpet av dette livet, eller i verden, for den saks skyld. Men jeg slutter merkelig nok ikke å håpe på et under. At man aldri lærer.»

Kjersti Anfinnsen (f.1975) mottok den nordnorske litteraturprisen Havmannprisen 2020 for romanen «De siste kjærtegn» (2019). Velfortjent!

Se om «De siste kjærtegn» er ledig på biblioteket som papirbok her eller lån e-bok i lese-og lytteappen BookBites.

Translate »